Hai hai haaaai~ Nå har jeg ikke skrevet på lenge! Det skal det bli en slutt på nå. Det har skjedd ganske mye siden sist. Jeg har flyttet fra hjembyen min Trondheim og bosatt meg i Oslo. Har nå bodd her i snart 3 måneder. Har også fått meg jobb, hvor jeg trives kjempegodt. Jobber på en Meny som ferskvaremedarbeider. De jeg jobber med er superhyggelige og de tok meg kjempegodt imot da jeg begynte der. Det merkes også at jeg ikke har jobbet på en god stund, eller hatt noe å gå til hver dag. Fordi i begynnelsen, ble jeg så utrolig fort sliten. Trodde nesten jeg skulle besvime av utmattelse, haha. Nå derimot, er det en annen sak. Nå er det rutine for meg å jobbe der, og jeg vet sånn ca alt av det jeg skal gjøre. Vet jeg ikke, spør jeg. Enkelt og greit.
Jeg husker jeg skulle på jobb 22. Juli. Før jeg dro, så sto bestevenninnen min og jeg ute og tok oss en røyk. Vi hørte.. BAAAAAAAAM~! Etterfulgt av litt risting i bakken. Jeg sa til henne: "Hva VAR det? Torden?" Først så tenkte begge den tanken, men så begynte vi å tenke at det kanskje var noen som holdt på å rive eller bygge noe. Tenkte ikke stort over det egentlig. Jeg måtte uansett på jobb. Jeg begynte å gå til t-banen 10 minutter senere.
Da jeg hadde kommet fram til t-bane holdeplassen, ble jeg oppringt av søsteren min. Det første hun sa var: "Lever du?" Jeg skjønte ingenting, men sa: "Jaaaa, jeg er i live. Er det noe som har skjedd?" "Har du ikke hørt det? Det har vært en bombe i Oslo sentrum." Min første reaksjon var: "HVA?! Så det var det vi hørte før istad?" Alle slags mulige tanker fløy gjennom hodet mitt der og da. Etter en liten stund visste jeg ikke om jeg turte å ta t-banen lengre. Hva om de som hadde bombet nede i Oslo sentrum også skulle angripe t-banen?
Jeg sa til søsteren min at jeg måtte ringe bestevenninnen min og at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg ta sjansen og ta t-banen? Jeg sa hadet til søstra mi og ringte bestevenninna mi. Hun visste det allerede. De hadde sett det på nyhetene like etter jeg dro. Jeg snakket med henne og fortalte henne at jeg var ganske redd for å ta t-banen. Det endte opp med at jeg gikk derfra i hui og hast. Jeg turte ikke ta den.
Jeg ringte jobb og sa fra om situasjonen. De var forståelsesfulle og prøvde å forklare meg andre måter jeg kunne komme meg dit på. Jeg hørte nesten ikke han jeg snakket med, fordi jeg følte at hjertet mitt dunket så høyt. Bestevenninnen min skulle til sentrum, så jeg ble møtt av henne og lillebroren til bestekompisen vår. Vi gikk sammen ned til bussholdeplassen. Vi snakket om hendelsen og om hvem som kunne ha gjort noe sånt. Det første jeg tenkte var krig. Jeg prøvde å skyve den tanken vekk, men det var umulig.
Vi satte oss på bussen da den kom og satte oss ned helt bakerst. Der snakket vi åpenlyst om det som hadde skjedd. Personene på bussen visste ikke om det, så da de hørte hva vi snakket om, tok de opp mobilene sine og ringte rundt. Jeg ble også oppringt av familie og venner som lurte på om det gikk bra med meg. Meldingene strømmet også inn. Jeg fortalte de at alt gikk bra med meg, men at jeg var litt redd, fordi jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd.
Vi gikk av i Oslo sentrum og møtte en annen venninne av oss. Hun sa at det ikke var farlig å ta t-banen. Hun hadde nettopp kommet av den selv. De fulgte meg ned til t-bane holdeplassen. Den banen jeg skulle ta kom, og jeg gikk inn i vogna. Jeg satte meg rolig ned, og uten at jeg tenkte over det, så satt jeg å fulgte med på alle som kom inn. "Kunne hun være en terrorist? Kunne han?!" Sånn satt jeg i en evighet. "Han så litt nervøs ut, kanskje han har en bombe." Jeg husker jeg ble spesielt redd på en av holdeplassene, fordi da en mann hadde gått av, gikk han tilbake for å se inn i vogna igjen. Da ble jeg supernervøs og tenkte: "BOMBE?!" Jeg følte meg dum og redd på samme tid. Etter noe som føtes som en evighet, var jeg endelig fremme.
Jeg gikk på jobb som vanlig. Skiftet til Meny uniformen og gjorde meg klar. Jeg ble overlykkelig over at jeg bare var et kvarter forsinket. Kundene på jobben snakket masse om bomben. Litt senere på dagen var det 3 gutter som begynte å snakke om at de var i militæret og at hvis det ble krig, måtte de rykke ut. Jeg kjente jeg bare ble mer og mer redd. Senere på dagen overhørte jeg noen kunder som snakket med han ene jeg jobber med. De snakket om skyting på en øy. Jeg ble mer nysgjerrig og mer redd. Jeg fant ut enda mer i løpet av dagen. Det var visst noen som drev å skjøt på uskyldige folk. "Hva er det som skjer her?!" tenkte jeg.
Dagen var over og det var på tide å dra hjem. Banen tilbake var også ille. Jeg drev konstant og fulgte med på forskjellige folk. Da jeg kom hjem, var tv'n på. Nyhetene om at det hadde vært bombing og skyting var det eneste det var snakk om. Jeg kjente jeg ble kvalm og redd da jeg så intervjuene med de forskjellige ofrene/overlevende fra øya. Bildene av gjerningsmannen var overalt på nettet og på nyhetene. Jeg husker jeg kjente et stort hat. Jeg HATER virkelig denne mannen.
Da jeg fikk vite at det var en AUF-leir det var snakk om, begynte hjertet mitt å hamre. Jeg visste jo om noen i AUF. Ble selv vervet inn i AUF for mange år siden, men ble aldri med på noen møter. Eneste jeg fikk var info osv i posten. Uansett.. Jeg begynte å tenke på de jeg visste av og håpte de var i live. Fikk senere vite at han ene hadde overlevd, mens han andre jeg visste av var meldt savnet. Han som var meldt savnet, var han som hadde vervet meg for en del år siden. Jeg vet ikke hva jeg tenkte der og da. Hodet mitt var overfylt av alle slags mulige tanker.
Dødstallene steg i løpet av én dag fra 10 til over 80. Noen dager etterpå ble det nedjustert til 77. 69 hadde omkommet på Utøya og 8 personer i Oslo. Han som hadde vervet meg var dessverre en av de omkomne. Ble så trist da jeg fikk vite det, fordi jeg gikk i klasse med hun som var kjæresten hans. Jeg har fulgt med på alt om denne saken og jeg har grått.. MYE. Syns det hele er så trist og sjokkerende.
Oslo var heller ikke til å kjenne igjen. Militært politi gikk rundt bevæpnet og det var avsperringer overalt. Oslo S hadde stengt alle butikkene sine, det hadde også Oslo City gjort. Kan bare ikke tro det. Alle de uskyldige menneskene, drept, pga at en sinnssyk mann vil ha det sånn og sånn. Morderen er ikke noe annet enn et monster. Jeg vil ikke si navnet hans, for det er han ikke verdt.
Han trodde vi ville bli splittet. Han trodde at vi i Norge kom til å hate hverandre for hudfargen og de forskjellige religionene vi har. Han kunne ikke tatt mer feil. Vi har aldri stått hverandre nærmere. Norge vil for alltid være et multikulturelt samfunn. Jeg er veldig glad i demokratiet vårt og det vi står for. Vi lever sammen, holder sammen, for alltid. Norge, mitt vakre regnbueland <3